Hark, now hear the South Bank sing.

Det var i de dager da en grønnøyd nordmann kunne sitte på John Ireland Stand, og skue utover det syngende infernoet på South Bank (Jack Harris Stand). Javisst, det foregikk en fotballkamp, og javisst, det i seg selv var stort, men hva faen foregikk borte i svingen. Tre-fire tusen mennesker som klynga seg sammen for å utnytte minst mulig av en tribune som kunne ta det tre-firedobbelte av hva som var der denne lørdagsettermiddagen. Dette var før klanens tid, et tiår før det ble stuereint i Norge å vise at man brydde seg om hva som foregikk på en fotballbane. Ethvert av disse tre-fire tusen individene som sto, skreik, og hylla på South Bank denne ettermiddagen ville vært årsak til at hele Mjøndal'ns befolkning hadde kommet på jobb med whiplash en mandagsmorra. Nedre Eiker Stadion var sikkert som de fleste andre baner i Norge på den tida, uanstendig stille. Du snakka aldri under en Mjøndal's kamp i frykt for at de femten hundre andre skulle snu seg. Han ene som en gang uti annen omgang av hver kamp ropte skjerp dere nå a gutta var den mest eksponerte figuren i Mjøndal'n. Kaoset var fullendt, gamle menn snudde seg så fort at gebisset satt igjen i bakhuet til personen foran, unggutta lo, og ungene spurte hverandre blir'e krig nå. Men Herren hadde talt i Wolverhampton, han ga faen i ord, hvem trenger ord sa Herren, og Herren ble svart av South Bank, A new king's born today. South Bank hadde akkurat fått en ny konge, en ny Frelser, en Herre som ble for alltid, "for better or for worse", His name is Stevie Bull.

Dette er ikke ment som en hyllest til Stevie, få tak i det siste nummeret av "A Load of Bull" så forstår dere hva han betydde for menigheten, det er heller en hyllest av South Bank, fans, jernstenger, jubel, inngrodd pisselukt, ja alt den tribuneseksjonen besto av. Wolves fansens tumleplass hadde vært North Bank (Stan Cullis), no away fans allowed, fikk du ikke høre det derfra fikk du aldri høre det. South Bank var bare et stykke tre og mur, hvor bortefansen som oftest kunne komme inn, og hvor de mest innbarka av hjemmefansen gikk bare når de hadde krangla med kjerringa og tapt. Etterhvert som man begynte å forstå at taket på North Bank egentlig ønska å bytte plass med fansen, måtte North Bank stenges. På slutten av åttitallet lå derfor the majestic Molineux Stadium ute i regnet, to sider fortsatt åpne, to stengt av myndighetene, og et fotballag som de fleste regna som falleferdig og virkelig klassisk elendig. Allikevel sto, hoppa, eller dansa et tusentalls die-hards rundt på South Bank. Noen ganger var det artig å slåss (fansen hadde ikke det beste rykte i disse dager), noen ganger hadde de fått litt for mange Banks' bitter, ofte var det tap, men oftest var det stemning. Sangene var mange, lange, og nedsylta med ukvemsord mot the shit (som dessverre vaka flere etasjer over oss), men ikke minst hadde de et repertoar som hadde gjort ei rockestjerne misunnelig. Det handla om å psyke ut motstandere, og motstander fans, men aller mest handla det om å føle stolthet for klubben, byen, spillerne og Black Country. Fyll, slossing, og dårlig sang vil noen si, fyll, slossing, stolthet og klubbfølelse vil jeg si. For en fotballfan burde den obligatoriske første leksjonen være å oppsøke en sving som South Bank, ståtribuner som oser av gammel svett sang. På begynnelsen av nittitallet kom du inn for 5-6 pund, og de fleste kunne betale denne summen, det kan de ikke lenger. Idag er Molineux et fredens sted, selv bikkja di ville tatt det for en park. Borte er South Bank, sangene er glemt, og sangerne går enten i barndommen eller i dress. Tilbake står det fasjonable palasset, snadder for seende, men jævla dølt. Engelskmenna får whiplash av halvfulle nordmenn som blir overengasjert, hojer Stevie Bull's a tatter på utvanna norsk-engelsk, og drømmer om tida da Bruno Floyd knuste bein i midtforsvaret. Du har ikke lov til å banne lenger på Molineux, hvis tyttebærpolitiet hører deg kan du bli ejected. De spiller ikke Liqudator lenger på Molineux, rett og slett fordi massene stemte i Fuck off west brom, we're the Wolves, istedenfor å sitte stille og høre med andakt på den ufarlige musikken. Molineux var noe å trakte etter de første åra etter ombygginga, stillheten hadde ikke helt satt seg på stolsetene, mange huska fortsatt South Bank og at synginga var en viktig del av trivselen, både for dem som sang og for dem som bare hørte på. Idag har engelskmenna (premier og til dels første) begynt å føle hva all-seater kulturen de trakta etter på midten av åttitallet betyr. Den betyr ingenting, eller rettere sagt den er et INGENTING.

Jeg ser at på nettet krangler Wolves fans om hvorfor atmosfæren på Molineux er så dårlig, folk gidder nesten ikke bevege stemmebånda når vi scorer, ingen synger, og åpner dem kjeften så er det for å drite ut Sedgley, Corica, eller en annen stakkars faen. Fansen klager på at spillerne er overbetalte, og gidder ikke å yte, styret er en håpløs gjeng hønsehjerner, billettene er for dyre, og man får ikke utdelt varmeflasker ved inngangen. Den sytende majoritet har overtatt, og det er vel egentlig bare rett og rimelig? Som en fan sa i et innlegg på Teamtalk: hvem er dere som klager på atmosfæren på Molineux, dere som er innom en gang iblant, det er oss som må sitte og se på dritten annenhver uke for 17 pund kampen (fritt oversatt fra hukommelsen, som ikke er den beste).

Publikum er ikke lenger fans i AS fotballverdenen, publikum er kunder, og derfor må de også få lov til å klage på produktet. Det er fotballens egne folk som har skapt denne situasjonen, John Richards sier: det viktigste er å balansere budsjettet, noe som er logisk for en klubb i Wolves situasjon, men en fotballklubb på kapitalismens alter fordrer også å gjøre kundene fornøyde. Publikumstallet har falt hvert år siden Taylor i '96, og det vil bare fortsette så sant laget ikke ligger helt i toppen. Hvem gidder å gå å se en klubb hvor pressemeldingene handler om likviditet og årlig avkastning, istedenfor fotball? Det er klart kundene klager. Snart må du ringe på tre ganger, danse krigsdans tolv ganger rundt statuen av Billy Wright før du kommer inn, men da har du helt sikkert glemt å ta på findressen, så du kommer ikke inn uansett. Upersonlige fotballklubber er i støtet, se på de dresskledte tribuneseksjonene på "hørte du maur'n på rad femten, seksjon 98" Trafford, og du forstår hvor klinisk rein fotballen har tenkt å bli. Syting blir den eneste uttrykksformen kunden har igjen, klaging på produktet. Man klagde på spillere før også, misforstå meg rett, men det var ikke så lett hørlig fra matta. En Sedge som blir hetsa hver gang han er nær ballen, har omtrent like stor selvtillit som ei trebeint merr på Bjerkebanen. Det verste er at du har rett til å hetse, RETT. Tankegangen er enkel: du har betalt 200 spenn, du kjeder deg, fyren gjør sin femtende feil på to minutter, du mener han ikke burde vært der, og du sier ifra. Samma faen for deg om du ødelegger spillerens selvtillit, bedriften AS Rykker Aldri Opp har solgt deg et produkt jeg ikke ville solgt til din blinde bestemor. Den som skaper kunder må også levere kvalitet. Tenk hvis det var bytterett på fotballkamper.

Dette er ikke ment å være den gamle leksa om at alt var så mye bedre før, men mens du sitter der på Billy Silent og skuer ut over den finstussa matta på Molineux og ergrer deg over nok et baklengs eller håpløst angrepsspill, og drømmer at no' skulle skje, use your imagination: riv ned den fancye tribunen til høyre for deg. Forestill deg et overdimensjonert skur med rustne jernstolper spredt rundt. Se for deg en kald desemberettermiddag i '91, nok en ubetydelig kamp, og kanskje sju-åtte tusen idioter stengt inne i dette skuret. Fotballen er ræva som vanlig, selvom vi vinner mot Brighton for første gang. Den skalla fyren nede til høyre er drittlei, så han klager litt til fyren ved siden av seg, men det er det jo ikke noen framtid i så han setter like godt igang med å synge. Sangen har'u aldri hørt før, eller du har glemt'n, uansett glemmer du ihvertfall kulda og kampen for noen øyeblikk, ikke fordi fyr'n ser så jævla snål ut, men rett og slett fordi det faktisk skjer noe. Og fyren skriker ut Everywhere we gooo, menigheten brøler tilbake Everywhere we goooooo, People wanna know, og innen han har kommet til Banks' Mild har du glemt ballen og at Derek Mountfield faktisk var usannsynlig dårlig. Fansen på South Bank var Wolves, dem skreik ballen i mål og dreit black med old golde striper. Idag sitter dem på Stan Cullis og klager på produktet som oss andre. De lærer ungene å knyte skoa med dobbeltknute, og skjønner ikke hvor i helvete den Man U drakta kom fra. En siste liten tanke fra det store intet: hadde Bully kommet til Wolves idag ville han vært som de andre, dratt ved den første skranglinga i bøssa. Hvem kan klage? Molineux-vi-lister-oss-så-stilt-på-tå må være like inspirerende å spille på som hårskum i øya, ikke å foretrekke. Jeg vil faktisk påstå at uten South Bank hadde vi ikke hatt noen Bully, følg meg den som gidder.

Jon «Bonden» Groven

(først publisert i The Wolf 1998-99 utgaven)